Hva er en agent, distributør og franchisetaker?

Av advokat Henrik Renner Fredriksen og advokat Endre Storløkken, Advokatfirmaet SGB Storløkken AS

Cappa er et ledende rådgiverselskap innen rekruttering av ledere, nøkkelpersoner, franchisetakere, agenter og forhandlere. Selskapet kommer dermed i kontakt både med kunder som har behov for rekruttering, samt personer og selskaper som kan være interessert i å få rollen som ansatt, franchisetaker, agent eller forhandler (distributør) for den aktuelle kunden. Felles for både kunde og interessent er at det er avgjørende å forstå likheten og forskjellen mellom de ulike rollene. For kunde er det viktig å forstå hva slags funksjon man etterspør, og for interessent er det avgjørende å forstå hva slags rolle man eventuelt påtar seg.
Formålet med denne artikkelen er på en kort og forhåpentlig lettfattelig måte å forklare hva som kjennetegner de ulike rollene og hva som skiller rollene fra hverandre. Jeg tenker at begrepet ansatt er selvforklarende, og sier ikke noe om ansatterollen. I det følgende vil jeg redegjøre for hva som menes med franchisetaker, agent og forhandler (distributør). Det understrekes at temaet kan være gjenstand for lange redegjørelser, slik at fremstillingen blir veldig forenklet. Ved behov for mer inngående kunnskap kan man gjerne ta kontakt med oss i Advokatfirmaet SGB Storløkken AS (www.storlokken.no)

Handelsagent
En handelsagent er en mellommann som i næringsvirksomhet etter avtale med en annen (hovedmannen) har påtatt seg selvstendig, og over tid å virke for salg eller kjøp av varer for hovedmannens regning ved å innhente ordrer til hovedmannen eller ved å inngå avtaler i hovedmannens navn. Av denne definisjonen, som er hentet fra agenturloven, følger det at man kan være både salgsagent og innkjøpsagent. Det mest vanlige og kjente er salgsagenten, det vil si agenten som jobber for å skaffe kunder til hovedmannen. Som eksempel kan nevnes agenter innenfor moteindustrien, som representerer et klesmerke på det norske markedet. Denne leverandøren overlater til agenten å operere i det norske markedet og finne kunder til hovedmannen. Agenten er en ren mellommann, dvs. at avtaler inngår i hovedmannens navn og for hovedmannens regning. Agenten er således ikke part i avtalen, men lever av provisjon av de avtalene som inngås. Agenten står i en særstilling i den forstand at agenturloven i betydelig utstrekning regulerer partenes rettigheter og plikter, og mye av reguleringen kan ikke fravikes til ugunst for agenten. Loven innebærer blant annet at agenten har krav på en nærmere definert minste oppsigelsestid og rett til såkalt avgangsvederlag på nærmere vilkår.

Distributør/forhandler
Med distributør eller forhandler menes i denne artikkelen en som etter avtale med produsent/leverandør har rett til å distribuere produsentens/leverandørens varer på markedet, enten eksklusivt eller som en av flere konkurrerende forhandlere. En distribusjonsavtale er en avtale mellom distributøren og leverandøren/produsenten. Kort fortalt er forskjellen mellom en agent og en distributør at agenten er en mellommann som innhenter ordre i hovedmannens navn og for hovedmannens regning og risiko, mens distributøren kjøper varer fra leverandøren som de selger videre i eget navn og for egen regning og risiko. Det betyr grovt at distributøren holder eget lager, og bærer risikoen for at innkjøpte varer fra leverandøren ikke blir solgt eller at kunden ikke betaler. Kjøp av varene innebærer kapitalbinding.
Den potensielle oppsiden er at distributøren selv fastsetter videresalgspris, slik at det kan være potensiale for å tjene mer enn gjennom provisjon slik agenten gjør.
I motsetning til det som gjelder for agentavtaler, er det ingen særskilt lov som regulerer distribusjonsforhold. Det betyr blant annet at rettighetene og pliktene partene imellom fullt ut reguleres av avtalen. Partene står fritt til å fastsette oppsigelsestid, og en rett til avgangsvederlag forutsetter at det er fastsatt i avtalen.

Franchisetaker
For å forstå hva som menes med franchisetaker, må man først forstå hva franchise er for noe. Franchise eller franchiseavtale er verken regulert eller definert i lovgivningen, men kjennetegnes ved at “noen som eier et forretningskonsept tilbyr andre, mot vederlag, å få anvende konseptet via løpende overføring av knowhow til egen forretningsvirksomhet.”
Denne “noen” er franchisegiver, mens den “andre” er franchisetaker. Disse er partene i franchiseforholdet og den franchiseavtalen som regulerer partenes rettigheter og plikter. Franchisetakeren er dermed en som driver en virksomhet basert på et forretningskonsept eid av franchisegiveren i henhold til konseptet. Et eksempel på en kjent franchisevirksomhet er Rema 1000. De enkelte dagligvarebutikkene drives av frittstående kjøpmenn/franchisetakere. Men utad opptrer alle som en enhet, slik at det ikke skal være annerledes å gå på en Rema-butikk i Oslo eller Bergen.
Dette innebærer blant annet at franchisetakeren er selvstendig næringsdrivende, men at vedkommende er forpliktet til å bruke franchisegivers varemerker og konsept. For en som ønsker å drive selvstendig virksomhet er fordelen at man begrenser risiko ved å etablere en virksomhet på egne ben, men nyter godt av merkevaren og kunnskapen fra franchisegiver. Ulempen er at friheten begrenses ved at man ikke har full frihet til selv å bestemme hvordan virksomheten skal drives. I og med at franchisetaker er selvstendig næringsdrivende, vil franchisegiver ikke være å anse som arbeidsgiver verken for franchisetaker eller ansatte hos franchisetaker.